Noen ganger elsker vi mest dem vi lider mest sammen med.
Vi savner en person som skuffer oss.
Vi venter på en melding fra en person som kan være taus i flere dager.
Vi kommer tilbake til noen som en gang får oss til å føle at vi er viktigst i verden, og et øyeblikk senere får oss til å lure på om vi i det hele tatt betyr noe for dem.
Og da kommer spørsmålet:
Hvorfor?
Hvorfor tar et menneske som gir oss så lite ro, så stor plass i hodet vårt?
Hvorfor er det noen ganger lettere å gå fra noen vi ikke lenger elsker enn fra en person vi elsker høyt, men som får oss til å lide oftere og oftere?
I sin neste tekst leter Magdalena Feminine Movement verken etter én diagnose eller et enkelt svar.
Den prøver å se det litt annerledes.
For hjertet knytter seg ikke alltid til det som er bra for oss.
Noen ganger knytter det seg til det som er kjent for oss.
Til det vi lengter etter.
Eller til håpet om at vi en dag endelig vil få fra den andre det vi har ventet på helt fra starten.
Vi forveksler intensitet med kjærlighetens dybde
Sterke følelser gjør inntrykk.
Når noen først er veldig nær, og senere plutselig trekker seg tilbake, begynner vi å tenke enda mer på dem.
Vi analyserer samtalene.
Vi går tilbake til meldingene.
Vi lurer på om vi sa noe galt.
Vi venter.
Og når den andre personen dukker opp igjen, kommer en enorm lettelse.
Og nettopp denne lettelsen er veldig lett å forveksle med bevis på stor kjærlighet.
«Siden jeg savnet ham så mye, må det være noe spesielt.»
«Siden det å savne henne gjør så vondt, betyr det at jeg virkelig elsker henne.»
Kanskje elsker vi.
Men intensiteten i følelsene i seg selv avgjør ingenting ennå.
Noen ganger kommer den av kjærlighet.
Noen ganger av usikkerhet.
Noen ganger av frykt for avvisning.
Og noen ganger fra en konstant undring over om den andre personen fortsatt vil være der i morgen.
Kjærlighet trenger ikke å ligne en følelsesmessig berg-og-dal-bane for å være ekte.
Den trenger ikke å ta fra oss søvn, ro og selvtillit.
Noen ganger forelsker vi oss også i hvem noen kunne bli
Det er et av de vanskeligste øyeblikkene.
For mennesket vi elsker kan ha mange gode egenskaper.
Vi kan virkelig se godhet i dem.
Vi husker de første samtalene.
De første møtene.
Ømhet.
Løfter.
Øyeblikket da det virket som om noe usedvanlig begynte.
Og senere, selv når virkeligheten begynner å se helt annerledes ut, bærer vi fortsatt den personen i hodet vårt.
Eller den fremtidige versjonen av personen som er ved vår side.
Vi tenker:
De vil åpne seg.
De vil forstå.
De trenger bare litt tid.
Når de får orden på sine saker, vil alt forandre seg.
Når de slutter å være redd for nærhet, blir det annerledes.
Når de ser hvor mye jeg har gjort for dem, vil de begynne å anstrenge seg.
Og det er veldig lett da å begynne å elske muligheten mer enn virkeligheten.
Vi kan se noens potensial.
Vi kan tro at en person er i stand til å forandre seg.
Men potensial er ikke det samme som beredskap.
Den personen noen kunne bli en dag, er ikke alltid den personen de er for oss i dag.
Hvorfor vil vi så sterkt bli valgt?
Noen ganger opplever vi den største sulten etter kjærlighet nettopp der hvor vi får minst av den.
Når noen gir oss lite oppmerksomhet, begynner vi å prøve hardere.
Når noen trekker seg unna, prøver vi å finne en måte å få dem nærmere igjen.
Når noen sårer oss, leter vi etter en forklaring som lar oss tro en gang til:
Neste gang blir det annerledes.
Det skyldes ikke alltid mangel på selvrespekt.
Noen ganger ligger det et veldig menneskelig behov bak det.
Vi vil bli lagt merke til.
Valgt.
Verdsatt.
Vi vil føle:
„Jeg er god nok for ham”.
„Jeg er god nok for henne”.
Og da begynner relasjonen å bli noe mer enn et forhold til en annen person.
Det blir en eksamen i vår egen verdi.
Hvis jeg får dem til å velge meg, vil jeg bevise for meg selv at jeg er verdt kjærlighet.
Men må vi virkelig overbevise en person som ikke kan gi oss det vi trenger, om å velge oss?
Betyr det at noen ikke greier å skape et trygt forhold med oss, virkelig at det er noe galt med oss?
Empati kan holde oss tilbake i lang tid
Følsomme mennesker kan være flinke til å forklare andre.
Han hadde en vanskelig barndom.
Hun ble en gang sviktet.
Han er redd for nærhet.
Hun klarer ikke å snakke om følelser.
Han trenger tid.
Hun viser følelser annerledes.
Og ofte er noen av disse setningene sanne.
Folk bærer virkelig med seg sine egne historier.
De har sår.
Angster.
Forsvarsmekanismer.
Ikke alle som sårer oss, gjør det med vilje.
Men her dukker et veldig viktig spørsmål opp.
Gjør forståelse av årsaken til noens atferd at konsekvensene slutter å gjøre vondt?
Nei.
Vi kan forstå personen og likevel ikke godta måten vi blir behandlet på.
Vi kan ha medfølelse for historien deres og samtidig beskytte vår egen.
Empati betyr ikke å gi opp grenser.
Kjærlighet bør heller ikke kreve at vi i årevis er stedet der noen tømmer alle sine problemer uten å ta ansvar for hva de gjør med oss.
Noen ganger frykter vi tapet mer enn smerten
Dette er et øyeblikk det er vanskelig å snakke om.
For det hender at en person vet veldig godt at han ikke er lykkelig i forholdet.
Men han vet like godt hvor mye han frykter at det skal ta slutt.
Hva vil skje etterpå?
Vil jeg bli alene?
Vil jeg møte noen igjen?
Har alle disse årene vært forgjeves?
Må jeg virkelig kaste bort alt vi har bygget nå?
En tanke dukker opp:
„Jeg har allerede gitt så mye”.
„Jeg har allerede tilgitt så mye”.
„Vi har gått gjennom så mye sammen”.
„Jeg kan ikke gå nå”.
Men tiden vi allerede har investert i noe, bør ikke automatisk avgjøre hvor mange flere år vi skal bli der.
Å gå fra betyr ikke at de tidligere følelsene var uten betydning.
Det betyr ikke at alt var en feil.
Noen ganger betyr det rett og slett:
Det som var mellom oss, var viktig.
Men hvordan det er mellom oss i dag, er ikke lenger bra for meg.
Hvem savner vi egentlig?
Denne spørsmålet kan gjøre vondt.
Når et forhold faller fra hverandre eller vi prøver å gå fra noen, sier vi ofte:
„Jeg savner ham”.
„Jeg savner henne”.
Men etter hva, nøyaktig?
Etter måten denne personen behandlet oss på de siste månedene?
Etter begynnelsen?
Etter de første samtalene?
Etter berøringen?
Etter de felles kveldene?
Etter håpet?
Savner vi framtiden vi rakk å forestille oss?
Noen ganger savner vi også oss selv fra den perioden.
Et menneske fullt av begeistring.
Håp.
Følelsen av at noe vakkert akkurat begynner.
Derfor er det noen ganger verdt å spørre:
Savner jeg hvordan denne personen faktisk behandlet meg, eller savner jeg hvor sterkt jeg ønsket å bli elsket av henne?
Dette er ikke et spørsmål som skal gjøre deg flau.
Det skal hjelpe å skille mennesket fra drømmen om vedkommende.
Kjærlighet bør ikke kreve at man mister seg selv
Hvert forhold krever arbeid.
Sunde forhold går også gjennom vanskelige perioder.
Folk gjør feil.
De sier ting de senere angrer på.
Noen ganger må man tilgi.
Noen ganger må man gi rom.
Noen ganger må man gå på kompromiss.
Men det er en stor forskjell mellom å gå gjennom en krise sammen og å bære hele forholdet alene.
Mellom å tilgi en feil og å tilgi nøyaktig den samme oppførselen for tiende gang uten noen endring.
Mellom å gi rom og måneder med å leve i usikkerhet.
Mellom å akseptere noens feil og å gi avkall på egne behov.
Et sunt forhold er ikke et forhold uten konflikter.
Det er et forhold der begge parter klarer å se problemet.
Snakke.
Innrømme feil.
Rette opp.
Endre atferd.
Og huske at den andres følelser også betyr noe.
Vi trenger ikke et perfekt menneske.
Vi trenger et menneske som vi ikke hele tiden trenger å overbevise oss selv om at det en dag skal bli bra.
Hvordan slutte å klamre seg til et menneske som sårer oss?
Det begynner ikke med en beslutning:
Fra i morgen slutter jeg å elske.
Slik fungerer ikke følelser.
Du kan ta beslutningen om å gå og fortsatt savne.
Du kan vite at forholdet var dårlig for deg, men i mange uker likevel ønske å skrive en melding.
Du kan samtidig forstå beslutningen og sørge over tapet.
Det første steget er heller et ærlig blikk på virkeligheten.
Ikke bare på de beste øyeblikkene.
På en gjennomsnittlig dag.
Hvordan føler du deg oftest når du er sammen med denne personen?
Rolig?
Trygg?
Kan du si hva du trenger?
Stemmer ordene overens med handlingene?
Blir grensene dine respektert?
Når det dukker opp et problem, prøver dere begge å løse det?
Eller hviler hele byrden med å opprettholde dette forholdet på deg?
Dette er langt viktigere spørsmål enn:
Hvor mye elsker jeg henne?
For man kan elske veldig mye.
Og likevel ta en beslutning som beskytter deg selv.
Du kan elske og si „nei”
Dette er kanskje det viktigste avsnittet i hele denne historien.
Vi trenger ikke å vente til følelsene forsvinner helt for å gå fra hverandre.
Vi kan savne og ikke komme tilbake.
Vi kan forstå og likevel ikke rettferdiggjøre.
Vi kan elske og sette en grense.
Vi kan ønske noen vel og samtidig erkjenne at vi ikke ønsker å fortsette å bygge et liv sammen med dem.
Det er ikke kulde.
Det betyr ikke at vi har sluttet å være følsomme.
Det er et øyeblikk hvor vi begynner å forstå at vårt eget hjerte også trenger vår omsorg.
Ro er ikke kjedelig
Noen ganger, etter et veldig intenst forhold, kan en rolig person virke merkelig.
Forsvinner ikke.
Provoserer ikke.
Får deg ikke til å gjette.
Får deg ikke til å analysere én setning gjennom halve natten.
Er der.
Svarer.
Sier hva han eller hun vil.
Den lytter til det vi ønsker.
Og nettopp da kan tanken dukke opp:
„Er det i det hele tatt kjemi her?”
Kanskje har vi gjennom årene blitt vant til at kjærlighet må gjøre vondt for å være ekte.
Men stabilitet er ikke mangel på lidenskap.
Ro er ikke kjedsomhet.
Gjensidighet tar ikke bort kjærlighetens dybde.
Noen ganger oppdager vi først, når vi er sammen med en person vi ikke trenger å kjempe for å få vår plass hos, hvor mye energi det tidligere brukte å bare lure på om vi var elsket.
Kanskje er spørsmålet et annet
Kanskje er derfor det viktigste spørsmålet ikke:
„Hvorfor elsker jeg så sterkt et menneske som sårer meg?”
Kanskje bør man spørre:
„Hvorfor er det så vanskelig for meg å tro at jeg kan bli elsket også uten en stadig kamp om noens oppmerksomhet?”
Man trenger ikke å lukke hjertet.
Man trenger ikke å bli kald.
Man trenger ikke å slutte å tro på mennesker.
Man trenger ikke å skamme seg over at man har elsket.
Vi kan fortsatt være følsomme.
Empatiske.
Åpne.
Vi kan ha en enorm mengde kjærlighet i oss.
Men vi kan også lære oss å velge litt mer varsomt hvem vi lar komme virkelig nær oss.
For modenhet handler ikke alltid om at vi slutter å elske et menneske som har såret oss.
Noen ganger handler det om at vi slutter å se vår egen kjærlighet som en plikt til å bli.
Ikke all kjærlighet vi føler er en kjærlighet vi burde bli i.
Og noen ganger er ikke den største kjærlighetshandlingen et enda et forsøk på å redde forholdet.
Det er beslutningen om å ikke forlate seg selv lenger. Limt Markdown
Magdalena Feminine Movement om kjærlighet uten forherligelse
Denne teksten er en del av en samtale som Magdalena Feminine Movement fører om kjærlighet uten å idealisere den og uten enkle oppskrifter.
Ikke om hvordan man finner det perfekte mennesket.
Snarere om hvordan man ikke blir borte fra seg selv når man veldig gjerne vil være nær et annet menneske.
For man kan elske.
Man kan lengte.
Man kan forstå.
Og likevel må man noen ganger lære seg å si:
Jeg elsker deg. Men et slikt forhold vil jeg ikke lenger ha.
Og hva synes du?
Kan man virkelig elske et menneske og samtidig vite at man ikke bør være sammen med ham lenger? Dette temaet vil vi utvikle i kommende samtaler Steve Joobs × Magdalena Feminine Movement. Uten ferdige oppskrifter, uten å dømme og uten å late som om kjærlighet alltid er enkel.
