Fra serien „Hva polakkene gjør i Norge”
Først skulle det være gitarer, album og konsertturnéer. Filip Jezowski forestilte seg livet på veien, opptredener med bandet og musikk som når ut til mennesker over hele verden. I dag jobber han med filmer og serier som blir sett av et internasjonalt publikum. Navnet hans dukker opp i teamene bak „Troll 2”, „Sentimental verdi”, „Nummer 24” og „Succession”. Parallelt jobber han med egne filmprosjekter.
I et intervju med Radio Wataha forteller han om å vokse opp mellom et polsk hjem og et norsk miljø, om kostnadene ved å realisere drømmer og om arbeid der lange dager ofte følges av korte netter. Han vender også tilbake til historien om en liten gutt som kom til et nytt land og måtte lære seg å forstå det.
Dette minnet fant han igjen etter år i eventyret om piken som tente fyrstikker.
Fra Mazury til Norge. Begynnelsen på veien
Filip kommer fra områdene rundt Kętrzyn i Mazury. Han kom til Norge med foreldrene som noen år gammel, rundt overgangen mellom 2004 og 2005. Den nøyaktige datoen har gått i glemmeboken. Det som ble igjen var erfaringen av å flytte til et sted hvor alt måtte læres på nytt.
Et nytt land betydde et nytt språk og nye omgivelser. Ifølge foreldrenes minner lærte han seg norsk raskt - allerede etter omkring to måneder kommuniserte han flytende.
Åpenheten hans hjalp. Han knyttet lett bekjentskaper, fant venner og fant sin plass blant folk. Forskjellene mellom det polske hjemmet og det norske miljøet begynte han å legge merke til mer først som tenåring.
Han minnes regler, plikter og faste tidspunkt for å komme hjem. Hos noen av vennene så det annerledes ut. Også familiens økonomiske muligheter og tilgangen til ting som unge mennesker drømte om var forskjellige.
- Foreldrene ga meg det de kunne, og jeg benyttet det fullt ut - sier Filip.
Med dagens perspektiv setter han pris på foreldrenes innsats. Han mener at nødvendigheten av å jobbe seg til mange ting hjalp ham å forstå deres verdi.
Han understreker klart at han ikke forteller en historie om diskriminering. Han snakker om sin egen oppdragelse og erfaringer som formet hans holdning til livet. Han vet hvor mye han skylder familien, og tok denne bevisstheten med seg inn i voksenlivet.
Før kameraet kom, var det heavy metal
Filips første store lidenskap var musikk. Rock og heavy metal tok langt mer plass i livet hans enn tanker om regissøryrket.
Han var interessert i komponering, produksjon og miksing av opptak. Han forsøkte å starte et band. Som mange tenåringer forelsket i tunge lydbilder, forestilte han seg konserter, album og turnéer rundt i verden.
Avenged Sevenfold betydde spesielt mye for ham. Han var fascinert av hvordan musikerne komponerte, kombinerte ulike inspirasjoner og bygde sin egen stil. Med tiden begynte han å se at han også søkte lignende frihet og mot i å fortelle filmhistorier.
- Det var min første store kjærlighet: heavy metal-musikken, minnes han.
Film hadde fulgt ham allerede tidligere. Han spilte inn korte scener, noen ganger alene, noen ganger med søsteren eller kamerater. Når han så nye produksjoner, interesserte han seg for hva som skjedde bak kameraet.
Hvem jobber på settet? Hvordan fordeles oppgavene? Hva må skje for at en idé skal bli en scene, og scener bli en ferdig film?
Nysgjerrigheten ble stadig sterkere. Til slutt sendte han en søknad til den private skolen NSKI i Oslo, hvor han begynte å studere regi.
Atten år, å flytte hjemmefra og investering i seg selv
Da han flyttet hjemmefra, var han omtrent atten og et halvt år gammel. Det var lite penger på kontoen, og foran ham lå skoleavgifter og kostnader ved å bo for seg selv.
Studiene ble delvis finansiert med studielån. Budsjettet måtte passes på, men målet var klart: å lære å lage filmer.
- Alt gikk til studiene. Til å lære hvordan man lager filmer -- forteller han.
På studiene oppdaget han raskt at han hadde funnet et felt som virkelig fascinerte ham. Han begynte å lage egne kortfilmer og teste hvordan ideene hans fungerte på skjermen.
Den første offisielle kortfilmen, som han minnes, ble laget i 2021 og handlet om boksing. Et annet viktig steg var thrilleren «Falkeredet», laget i forbindelse med fullføringen av bachelorstudiet. I hans produksjon finnes også «Sluttspillet», kjent som «Endgame».
Egne prosjekter ga ham muligheten til å ta beslutninger: arbeide med historien, regissere skuespillere og finne riktig tone. De lærte ham også ansvar. Når man er regissør, må man føre ideen i mål og forholde seg til hva man faktisk har fått til.
Arbeid på profesjonelle filmsett skulle snart vise ham en annen side av dette arbeidet.
Hva gjorde han på «Troll 2», «Nummer 24» og «Succession»?
Navnene på store produksjoner fanger oppmerksomheten, men det er først de konkrete oppgavene som viser hvordan Filips vei så ut.
På «Troll 2», «Sentimental verdi» og «Nummer 24» jobbet han innen scenografi og rekvisitter. Han var med på å skape verdenen seeren ser på skjermen - et rom forberedt slik at det kunne bli en del av den fortalte historien.
Bak et troverdig interiør og gjenstandene i scenen ligger beslutninger, forberedelser og arbeidet til mange mennesker. Hvert element må passe til filmen, og teamet må rekke å forberede det før opptakene.
Annerledes var oppgavene på «Succession». Der jobbet Filip med administrasjon, og støttet produksjonskoordinatoren. Han nevner å frakte nødvendige ting til settet, finne overnatting og organisere ruter.
Det er nettopp denne erfaringen han peker på som særlig krevende. Produksjonsorganisering betyr å reagere på endringer, forutse behov og sørge for ting som andres arbeid avhenger av.
I samtalen nevner han også «There’s Something in the Barn» og «Gulltransporten», kjent for det polske publikummet som «Kappløpet om gull». Han forteller også om å støtte arbeidet til regiassistenten med å organisere settet.
På store produksjoner får han erfaring som medlem av teamet. På sine egne filmer er han ansvarlig for regi. Disse to spor utvikler han parallelt, og kunnskapen fra det ene hjelper ham i det andre.
- Dagene er lange, nettene korte, men jeg elsker dette arbeidet. Jeg ville ikke byttet det for noe - understreker han.
Filmsettet som ilddåp
Filip følger med på arbeidet til menneskene rundt seg. Han observerer regissører, produsenter, personer som organiserer opptakene og sjefene for de enkelte avdelingene.
Han er interessert i hvordan de tar beslutninger. Hva gjør de når et problem oppstår? Hvordan snakker de med teamet? Hva gir de opp, og hva kjemper de for helt til slutt?
- På to profesjonelle produksjoner lærte jeg ti ganger så mye som på tre års studier - mener han.
Det er hans personlige mål på intensiteten i praktisk læring. Filmsettet kaller han en ilddåp: et sted hvor kunnskapen må brukes umiddelbart, og hvor beslutninger får konsekvenser for hele teamet.
En slik erfaring hjelper ham senere i hans egne prosjekter. Han forstår bedre hva de enkelte avdelingene trenger og hvor mye arbeid som ligger bak gjennomføringen av regissørens idé.
En spesiell plass i hans virke har deltakelsen i tilblivelsen av «Sentimental verdi» av Joachim Trier. For Filip er arbeid på slike produksjoner en anledning til å lære av erfarne skapere og å bli kjent med standarder han ønsker å bruke i sitt eget filmarbeid.
«Den lille piken med fyrstikkene» og minnet om et nytt land
Hans nyeste film har tittelen «Fyrstikkpiken». Det er en kortfilmtilpasning av «Den lille piken med fyrstikkene» av Hans Christian Andersen.
Opprinnelig hadde valg av historie også en praktisk begrunnelse. Filip lette etter en fortelling som kunne realiseres troverdig innen det tilgjengelige budsjettet. Andre eventyr ville krevd betydelig større utgifter til effekter og tilrettelegging av filmverdenen.
Under arbeidet med manus begynte han imidlertid å finne personlige følelser i denne historien.
Han tenkte tilbake på ankomsten til Norge. På den tiden kunne han ennå ikke språket, og omgivelsene var fremmede.
- Jeg kjente ingen, jeg kunne ikke språket. Jeg hadde foreldrene mine og meg selv, forteller han.
I skjebnen til hovedpersonen gjenkjente han følelsen av ensomhet. Minnet om de første øyeblikkene i det nye landet hjalp ham å tenke på et barn som prøver å finne seg til rette i en verden som er større og vanskeligere enn det kan forstå.
I denne fortellingen er det plass både til hans minner om å raskt knytte vennskap og til øyeblikk av forvirring. Et barn kan være åpent og nysgjerrig på folk, men samtidig føle seg ensomt når det ennå ikke kan fortelle dem hva det trenger.
Det er nettopp dette sporet av egen erfaring han tilfører tolkningen av det kjente eventyret.
Martyna Slema i hovedrollen
I tittelrollen spiller Martyna Slema, en ung polsk kvinne. På filmplakaten ved siden av navnet hennes står Pia Borgli, Jeppe Beck Laursen, William Gundersen og Nikoline Bangen.
Filip minnes synet av den unge skuespillerinnen i vinterlandskapet, i kostyme og omgitt av teamet. Hennes foreldre var til stede på stedet, selv om de under opptakene holdt seg utenfor hennes direkte synsfelt.
Denne situasjonen framkalte hans egne minner: et barn i et nytt miljø, blant mennesker og regler som man først må lære seg.
Martynas historie på settet og Filips erfaring møttes i arbeidet med rollen. Regissøren søkte etter en følelse som lar publikum se et levende barn i hovedpersonen, kjenne dens fortvilelse og behov for nærhet.
For polske seere har filmen derfor også en ekstra dimensjon: bak kameraet står en polsk regissør bosatt i Norge, og foran det en ung polsk skuespillerinne.
En telefon kan åpne dører
Hvordan samle et crew til din egen kortfilm når du har begrensede midler?
Filip snakker om kontakter han skaffet seg gjennom arbeid, men også om viljen til å ta det første steget. Man må presentere ideen, invitere til samarbeid og akseptere at svaret kan være «nei».
Blant personene involvert i «Fyrstikkpiken» er Jeppe Beck Laursen, kjent for seerne av «The Last Kingdom» fra rollen som Haesten. I samtalen forteller Filip også om deltakelsen til Eikki Toppinen fra Apocalyptica.
For en mann som begynte med en fascinasjon for heavy metal, har samarbeidet om en film med musikeren fra dette bandet spesiell betydning. Musikken som alt startet med, kommer tilbake i hans yrkesliv.
Filip forholder seg enkelt til å invitere folk til prosjektet: det er verdt et forsøk. Et avslag lukker en konkret mulighet, men mangelen på en telefon etterlater et spørsmål man aldri vil få svar på.
En slik tilnærming går igjen i hele hans historie. Å sende søknad til skole, komme inn i bransjen, starte sin egen film og snakke med en erfaren skaper krever en lignende beslutning - man må si fra og vise hva man ønsker å gjøre.
Ti minutters film, måneders arbeid og egne penger
„Fyrstikkpiken” skal vare omtrent ti minutter. Bak denne korte spilletiden ligger forberedelser, opptak, postproduksjon og utgifter som for en uavhengig skaper har veldig konkret tyngde.
Filip anslo først et budsjett på cirka 50 tusen kroner. Som han sier, etter å ha tatt med flere kostnader, også knyttet til distribusjon, nærmet den estimerte totalen seg 130 tusen kroner.
En betydelig del av pengene satte han inn i prosjektet fra egen lomme. Han nevner også støtte fra faren.
Det er sparepenger omgjort til mulighet for å realisere sin egen historie og vise regieferdigheter. Hver beslutning om utgifter påvirket hva som til slutt kunne komme på skjermen.
Under samtalen om budsjettene vender Filip tilbake til manus.
- Jeg ser på manus som på en bibel - sier han.
Det er historien som først lar seg bestemme produksjonens behov: antall skuespillere, lokasjoner, utstyr, kostymer, rekvisitter og effekter. Selve filmens varighet sier lite om hvor mye den vil koste.
Ti minutter med en kammeral samtale krever andre ressurser enn ti minutter av en fortelling som utspiller seg på mange steder, med omfattende scenografi og effekter.
Tallene oppgitt av Filip beskriver hans eget prosjekt og forholdene det ble organisert under.
Kunstig intelligens som en del av verktøykassen
I samtalen dukker også AI opp. Filip ser på den gjennom arbeidserfaring og sitt eget budsjett.
Han behandler kunstig intelligens som et verktøy som kan hjelpe med å gjennomføre noen oppgaver. Samtidig ser han spørsmål knyttet til ansettelse og de økonomiske konsekvensene av endringer i bransjen.
Han nevner arbeid på et prosjekt for publikum i India, hvor AI ble brukt. Som han understreker krevde det fortsatt tid, forsøk og kontroll for å oppnå riktig resultat. Å bare skrive inn en kommando ga ikke et ferdig resultat.
Han brukte slike løsninger også for noen av effektene i „Piken med fyrstikkene”.
Etter hans anslag ville utførelsen av disse elementene med tradisjonelle metoder ha spist en betydelig del av budsjettet. Kostnaden for løsninger som bruker AI anslår han til omtrent 5 tusen kroner.
For den uavhengige regissøren var det en beslutning om hvordan man skulle realisere en konkret idé med begrensede midler. Man måtte fortsatt skrive manus, samle et team, lede skuespillerne, filme materialet og vurdere om de enkelte elementene passet til filmen.
Filip forventer ikke at behovet for å lage film med mennesker foran og bak kameraet vil forsvinne. I hans tilnærming blir nye verktøy en del av prosessen, som skaperen er ansvarlig for resultatet av.
Først visning i Oslo. Kanskje Marvel en dag
Da samtalen fant sted, jobber Filip fortsatt med å fullføre „Fyrstikkpiken”. Han kunngjør en lukket premierevisning 28. november på Vega Scene i Oslo.
Senere ønsker han å vise filmen for et bredere publikum. Han vurderer å legge den ut på YouTube og å snakke med NRK om muligheten for sending i juleperioden. Han omtaler disse ideene som neste skritt han ønsker å ta.
Og når vi spør om hans største yrkesdrøm, nevnes Marvel og DC.
Han vil gjerne jobbe med storslått kino. Han peker ikke på en bestemt superhelt eller en ferdig historie. Mulighetene i slike produksjoner og utfordringene de gir regissøren tiltrekker ham.
Han er også åpen for å jobbe i Polen hvis det dukker opp et prosjekt hvor han kan bidra med noe verdifullt.
Ambisjonene ledsages av tålmodighet.
- Alt har sin tid. Man må være tålmodig - sier han.
En polsk filmskaper bygger sin plass i norsk film
I Filips historie finnes det ikke én enkelt hendelse som forklarer hele veien hans. Det er flytting med foreldrene, fascinasjon for musikk, avreise for å studere, de første filmene og påfølgende oppgaver i profesjonelle team.
Det er også penger spart til eget prosjekt og telefoner til folk han ønsket å invitere til samarbeid.
Hans erfaring viser ett av mange måter polakker deltar i livet i Norge på. De arbeider også med kultur og fortellinger som senere når publikum langt utenfor landets grenser.
Filip blir kjent med storslått kino innenfra, samtidig som han leter etter sitt eget uttrykk. I „Fyrstikkpiken” kombinerer han sitt profesjonelle håndverk med en følelse fra barndommen.
En gutt fra Mazury som en gang måtte lære seg å forstå et nytt land, forbereder i dag en historie for kinopublikummet. En fyrstikk tennes i hånden til hans heltinne. Bak dette bildet ligger år med studier, arbeid og beslutningen om å prøve.
Basert på en samtale mellom Radio Wataha og Filip Jezowski samt det delte plakatet til filmen „Fyrstikkpiken”. Sitater er redigert for lesbarhet
Filmskaperens filmografi: Filip Jezowski på IMDb.
