Når alle saker er viktige, ender våre egne ønsker lett bakerst i køen. I en ny tekst som følger direktesamtalene på Radio Wataha ser Magdalena nærmere på hvordan voksenlivet fylles av forpliktelser - og spør om det fortsatt finnes plass til oss selv.
I tidligere utgaver av serien snakket vi om kjærlighet, nærhet og vanskelige relasjoner. Denne gangen rettes oppmerksomheten mot hvem vi er utenfor rollen som partner, forelder eller arbeidstaker. Under følger Magdalenas personlige refleksjon.
Husker dere fortsatt hva dere drømte om da dere var yngre?
Jeg snakker ikke om de store planene som skulle forandre hele verden. Noen ganger var det helt enkle drømmer. Vi ønsket å reise, lære noe nytt, danse, synge, starte egen bedrift, flytte et annet sted, gjøre noe som virkelig ga oss glede. Vi hadde mange idéer i hodet og troen på at det fortsatt lå så mange vakre ting foran oss.
Og så kom voksenlivet.
Arbeid, regninger, lån, innkjøp, barn, hjem, ansvar. Vi begynte å planlegge ikke det vi vil gjøre, men det vi må gjøre. Kalenderne våre fyltes med forpliktelser, og drømmene begynte sakte å havne på listen over ting vi en dag vil realisere.
Men det «en dag» kan vare i årevis.
Når ansvar begynner å erstatte livet
Voksenlivet lærer oss ofte ansvar, men noen ganger frarøver det oss spontanitet, mot og evnen til å lytte til oss selv.
Vi står opp om morgenen, utfører våre plikter, kommer hjem slitne, tar oss av nye oppgaver, sovner og starter på nytt neste dag.
Slik går ukene, månedene og til og med årene.
På et tidspunkt kan vi legge merke til at livet vårt er fullt til randen, men ikke nødvendigvis med det som gir oss en følelse av oppfyllelse.
Vi har alt planlagt, alt under kontroll, vi er trengte av andre, vi innfrir våre forpliktelser. Men når gjorde vi sist noe utelukkende for oss selv? Noe som ikke var nødvendig, praktisk eller lønnsomt? Noe som bare ga oss glede?
For vi vokste vel ikke opp for å bruke resten av livet på å bare krysse av punkter på en liste over forpliktelser.
Har vi virkelig ikke tid, eller har vi sluttet å gi oss selv rett til det?
Altfor ofte hører vi: «Jeg har ikke tid», «Jeg kan ikke nå», «Kanskje om ett år», «Når barna blir større», «Når jeg har betalt ned forpliktelsene», «Når det blir en roligere periode».
Men en roligere periode kommer ikke alltid.
Det dukker alltid opp noe nytt. Nok et problem, en ny utgift, enda et ansvar. Og hvis vi venter på det perfekte øyeblikket, kan vi kanskje aldri oppleve det.
Selvfølgelig mener jeg ikke at man skal slutte i jobben, forlate alle forpliktelser og begynne å realisere drømmene uten ettertanke. Voksenlivet krever fornuft. Men fornuft bør ikke bety å gi opp seg selv.
Noen ganger er et lite skritt nok. En time i uken viet til noe vi elsker. Å melde seg på kurs som vi lenge har ønsket. Å begynne å lære noe nytt. Å vende tilbake til en lidenskap vi en gang la til side.
Vi trenger ikke endre hele livet med en gang. Vi kan begynne med å slutte å utsette oss selv.
Kanskje er det nettopp nå på tide å minne oss selv på hvem vi er utenfor rollene våre?
Jeg ser stadig tydeligere hvor viktig det er å ikke gi opp ting som gir oss en følelse av å leve. At vi, til tross for hverdag, ansvar og ulike omstendigheter, søker rom for våre egne drømmer.
For meg betyr det også å følge modigere det jeg virkelig føler, og å tillate meg selv å realisere ting som en gang kunne virke fjerne.
Det handler ikke om at alt er lett. Det er det ikke. Noen ganger har vi mindre energi, færre muligheter, flere forpliktelser og flere grunner til å si til oss selv «ikke nå».
Men jeg tror mer og mer på at vi ikke trenger perfekte forhold for å ta det første steget.
Vi trenger heller ikke å bevise noe for noen. Vi trenger ikke å oppnå suksess etter andres definisjon. Noen ganger er den største suksessen rett og slett å gjenvinne følelsen av at livet vårt også tilhører oss.
Hva om vi om noen år angrer mest ikke på det vi ikke klarte å oppnå, men på det vi ga opp før vi i det hele tatt hadde prøvd?
Kanskje det er verdt å stille seg noen spørsmål i dag:
Når gjorde jeg sist noe som virkelig gjorde meg glad?
Hvilken drøm utsatte jeg til senere, og hvorfor?
Er det livet jeg lever nå et liv jeg ønsker, eller bare et liv jeg har vendt meg til?
Hva ville jeg gjort om jeg sluttet å være redd for andres meninger og lot meg selv prøve?
Drømmer har ingen utløpsdato. De avsluttes ikke ved tretti-, førti- eller femtiårsdagene. Vi blir ikke for gamle for lidenskap, læring, kjærlighet, reiser eller å begynne på nytt.
Så kanskje i stedet for å si til oss selv nok en gang «jeg har ikke tid», er det verdt å spørre: «Vil jeg virkelig at livet mitt skal se slik ut?»
Det handler ikke om å slutte å være en ansvarlig voksen. Det handler om å ikke glemme mennesket vi er i alt dette.
For vi hadde tross alt drømmer en gang. Og kanskje er de fortsatt i oss. De har bare ventet litt for lenge på at vi endelig skal gi dem en sjanse.
La oss ikke la hele livet vårt bli en liste over plikter som vi en gang krysset av i håp om at vi senere skulle begynne å leve på ordentlig.
Eller kanskje nettopp dette «senere» er i dag?
Redaksjonell kommentar: lidenskaper og meningsfølelse betyr noe
Magdalenas spørsmål om plass for seg selv står i kontakt med de norske anbefalingene om velvære. I artikkelen «ABC for god psykisk helse» på Helsenorge oppfordrer Helsedirektoratet til tre typer handlinger: aktivitet, å være sammen med andre og å gjøre ting som har betydning for oss. Aktivitet forstås vidt — inkluderer også skapende virksomhet, kultur, læring og frivillig arbeid. Blant forslagene er bibliotek, kor, å lære noe nytt og møtes med andre mennesker.
Tilleggsrest gir en WHO Europe-oversikt om kunst, helse og velvære, av Daisy Fancourt og Saoirse Finn, publisert i 2019. Rapporten omfatter funn fra over 3000 studier og peker på rollen deltakelse i kunst kan ha i helsefremmende arbeid, forebygging og som støtte i behandling. Den inkluderer imidlertid svært ulike forskningsmetoder – fra kasusstudier til randomiserte studier. Det er ikke bevis for at enhver hobby vil gi samme effekt for alle.
Vår redaksjonelle konklusjon fra disse kildene er at det er verdt å finne rom for aktivitet, relasjoner og det som er personlig viktig. Det betyr ikke en plikt til å realisere store drømmer eller en garanti for bedret velvære.
Det må også legges til noe viktig til spørsmålet «har vi virkelig ikke tid?». Noen ganger mangler vi det virkelig. Sykdom, skiftarbeid, vanskelig økonomisk situasjon eller omsorg for nære begrenser valgmulighetene. Å finne tilbake til seg selv kan begynne med hvile, å be om hjelp eller fordeling av oppgaver. En lidenskap bør ikke bli enda en oppgave som vi klandrer oss selv for å ikke fullføre.
Magdalenas tekst er en personlig refleksjon. Ovannevnte kilder utgjør et redaksjonelt supplement; de er ikke en vurdering av hennes tekst eller en bekreftelse av hver mening som uttrykkes i den.
La oss snakke om dette under en direktsending med Magdalena
Denne teksten åpner temaet for en ny samtale i Radio Wataha. Vi ønsker å se på drømmer vi har utsatt, roller hvor det er lett å miste seg selv, og hvordan finne litt plass til egne behov.
Hvilken drøm venter fortsatt på deres «en dag»? Eller har dere kanskje klart å komme tilbake til den? Del deres erfaring i kommentarene under programannonseringen. Deres historier kan bli starten på vår samtale.
Les også andre tekster av Magdalena
Kilder til redaksjonell kommentar
Helsenorge / Helsedirektoratet: ABC for god psykisk helse: Gjør noe aktivt, sammen og meningsfullt. Oppdatering angitt på siden: 6. mai 2026.
WHO Regional Office for Europe: Daisy Fancourt, Saoirse Finn, Hva er bevisene for kunstens rolle i å bedre helse og velvære? En oversiktsgjennomgang. Health Evidence Network synthesis report 67, 2019.
Tilgang til kildene: 3. november 2026.
